Slik startet det hele...

 Vårt engasjement med stoffskifte starter i 2008 med vår lille prinsesse som da var 4 år, ble "akkutt" syk om sommeren.

Hun begynte å bli slappere og ville bare sove. I barnehagen måtte hun vekkes etter 2 timer, men likevel sluknet hun straks hun kom hjem. Hun ble mer og mer apatisk, fikk hevelser i ansiktet og ble rød og hektisk. Magen ble hard og oppblåst og hun måtte etter kort tid få hjelp til å få av seg avføring.

Vi var først til lege en gang, og reiste hjem igjen etter å ha tatt urinprøver og CRP med beskjed om at det var et "virus" som ville gå over av seg selv... Et par dager etter skulle vi reise på Hunderfossen, og siden formen ikke var noe bedre tok vi turen til lege igjen. Og igjen reiste vi hjem med samme beskjed.

Turen til Hunderfossen ble ingen glede for jenta vår. Mens broren på 6 var høyt og lavt og prøvde alt som var å prøve, og satte ny personlig i softis-spising.....satt hun på 4 år i vogna si og drakk vann i skyggen..... Uansett hva vi lokket med, satt hun der med vannet sitt og småsov litt innemellom....

Da var det vi forsto at dette er IKKE et virus!!!!

Vel hjemme igjen startet en seig og langvarig kamp....(holder fremdeles på etter 5 år....).

Dro til lege og forlangte utvidet blodprøve. Fastlegen vår hadde akkurat startet ferien sin, så vi fikk som regel den samme vikarlegen som også hadde øyeblikkelig hjelp. Jeg måtte krysse ut selv hvilke prøver jeg ville det skulle tas av henne.

Jeg hadde INGEN formening om hva som kunne feile henne. Jeg hadde bare googlet symptomene hennes, og ut fra det ønsket jeg prøver for

- Diabetes

-Cøliaki

-Nyrebekken

-Borreliose

-Kreft

-Stoffskifte

Da svarene av alle prøvene var kommet i retur, ringte legen og fortalte at ALLE prøvene var HEEEEELT fine..... Puhh... Men hva var det da som kunne feile vår lille prinsesse?

Nei, det kunne han ikke svare på....Det var bare et virus som ville gå over.... Jeg reiste bort og forlangte kopi av alle prøvesvar, og satt meg til å google ALLE resultat. For hva det kunne være hadde jeg ikke det minste peiling på....Jeg måtte bare starte i en ende.

Og det jeg kom frem til etter mye googling, skriving og grubling samtidig som jeg skulle prøve å sammenligne symptomene hennes, var at det måtte være lavt stoffskifte.

Runde 2 var da å ringe lege igjen for å få legge frem mine mistanker samtidig som det ble tatt en ny prøve. Vi dro på laboratoriet 3 dager før en ny legetime slik at alle prøvene skulle være klare til legetimen. Passet på denne gangen at jeg krysset av for at jeg ville ha en kopi av prøvesvarene. Og tilbakemelding fra legen lot seg ikke vente på......en time etter vi kom tilbake fra laboratoriet fikk jeg en RASENDE telefon fra legen!  Samtalen har brent seg fast i hukommelsen og jeg siterer her:

Lege: Jeg ser dere har vært å tatt nye blodprøver og at du har stilt en diagnose på datteren din?!?!?

Jeg: Jeg har ikke stilt en diagnose akkurat, jeg kommer til deg med en mistanke som jeg håper du som lege kan bekrefte eller avkrefte for meg.....

Lege: Hysteriske mødre er det VERSTE jeg vet!!!

Jeg: Unskyld????

Lege: Du hørte AKKURAT hva jeg sa! Tror du at du vet bedre enn meg som har gått 7 år på skole for å bli lege?

Jeg: Egentlig skulle jeg ønske at jeg var så forutseende at jeg tok opp denne samtalen..... Men JA, jeg er en hysterisk mor, og jeg er stolt av det faktisk!

Lege: Og det gjør deg i stand til å stille diagnose på din datter????

Jeg: Nei det tror jeg ikke. For det første har jeg ikke stilt en diagnose på henne, men jeg har en mistanke som sagt.

Lege: Skal jeg lliksom stille diagnose ut fra din mistanke?????

Jeg: Nei, jeg forventer at du hører på hva jeg har å si (koker innvendig nå, men klarer å holde en rolig tone merkelig nok). Jeg er mor til jenta. Jeg VET at det ikke er et virus som plager henne. Jeg kjenner mitt eget barn så godt at jeg forventer at du tar meg alvorlig! Jeg forventer at du sender en rekvisjon til barnelege når vi kommer til deg om 3 dager. Jeg vet at dette ikke er normalt for min datter, og den neste til å bedømme min mening er en barnelege.

Lege: HVA??? Skal JEG skrive en henvisning???? Du vet at jeg ikke er fastlegen deres, ikke sant? (fastlegen vår var fremdeles på ferie)

PANG! Så ble røret slengt på!

Jeg ble stående bare å se på telefonen lenge etterpå...... Men å gi opp...NEI..... Den legen hadde bare godt av å møte en ekte løvemor :-)

Jeg troppet opp på legetimen uten jenta vår, for denne gangen visste eg at jeg ikke kom til å være fin i språkbruken. Da jeg ble ropt opp gikk samtalen slik:

Lege: Og hvor er pasienten?

Jeg: Hun er ikke med, for du har bestemt at hun ikke feiler noe...

Legen: Hva gjør du så her?

Jeg: Jeg skal ha en henvisning til barneavdelingen. Og Du skal skrive den ut...og jo, du har fullmakt som vikar for vår fastlege å skrive en slik.

Legen: Så du kommer hit for å grine deg til en henvisning????

Jeg: Nei, har ingen planer om å grine :-)

Legen: Nei det er bra, for jeg ser ikke poenget med å skrive en henvisning....

Jeg: Neivel.... Men jeg har ikke tenkt å gå før jeg har fått en henvisning..

Lege: Du må nok det, for jeg skriver den IKKE.

Jeg: Da tror jeg at du bare får ringe politikontoret med en gang, for eneste måten å få meg ut herifra er med en rekvisjon i hånden.

Lege: (svetten pipler på panna hans nå, og er temmelig rød i fjeset) FAEN! (river til seg et papir og stapper det i skriveren og taster på tastaturet.....VIPS kommer det en henvisning)

Jeg: Tusen takk, dette setter jeg stor pris på :-)

Legen: Vel, den blir postlagt i løpet av dagen, så du får nok svar fra barneavdelingen i løpet av kort tid.

I det jeg går ut døra, hører jeg han mumle..."Helvetes kvinnfolk"  Jeg kunne blitt sint, men jeg valgte å være stolt.... JA jeg er et helvetes kvinnfolk som kjemper for barna mine med nebb og klør!